Skrevet av Anne Marit Sletten
«Det er neimen ikke noe morsomt å være kulturleder om dagen», klaget jeg til en av våre frilansere for ei stund sida. Bakgrunnen var selvfølgelig nedskjæringer i budsjettet grunnet finanskrisa, og det faktum at vi derfor har mindre penger å kjøpe stoff for enn tidligere. Dermed må jeg også si nei takk til mange gode forslag fra frilansere. Og så må vi selvfølgelig gjøre mer sjøl. Riktig kjedelig er det, sukket jeg.
Svaret kom ganske kontant.
– Det er ikke så moro å være frilanser heller, sa hun tørt.
Et øyeblikk grep jeg meg selv i å ønske meg et hull i bakken, eller i det minste en stor grønn plante å gjemme meg bak. Kommentaren min var ikke akkurat en oppvisning i empatisk intelligens. Jeg ba pent om unnskyldning, og bestemte meg for aldri å klage mer. Nå har jeg vel ikke klart akkurat det, men jeg har i alle fall ikke trasket ufortrødent av gårde i samme salatbolle.
Personlig er jeg ikke berørt av finanskrisa i annen forstand enn at boligrenta går ned. For å være ærlig, har jeg ikke ofret arbeidsledighet en tanke siden jeg fikk min første, faste jobb i 1995. Men jeg har da registrert at apriltallene for arbeidsledighet var overraskende store og stygge. 72.000 er ledige nå. Mot slutten av neste år spår ekspertene et sted mellom 125.000 og 150.000. En dobling. Og jeg som trodde at krisa var på retur?
Likevel klarer jeg ikke å bli bekymret. Jeg har det vel for godt. Men jeg gjorde et interessant tankeeksperiment her en kveld. Enn om jeg hadde mistet jobben i morra? Hva skulle jeg da ta meg til?
Et sveip over «stilling ledig»-annonsene på finn.no avslørte at mulighetene for en journalist i sin beste alder var heller begrenset på kort sikt. I Gjøvik kunne man tilby 23 ulike faste jobber. 95 prosent av dem var jeg ikke i nærheten av å være kvalifisert for: Elektromontør, økonomi- og regnskapssjef, truckfører (erfaren), markedskoordinator for Kjells Markiser, moteorientert frisør, og blikkenslager (erfaren). Og da jeg hadde luket vekk diverse telefonsalgjobber fordi jeg får allergiske utslett bare ved tanken, sto jeg i bunn og grunn igjen med muligheten til å søke 50 prosent fast jobb som stasjonsmedarbeider på Statoil. Forutsatt at jeg kunne overbevise nevnte arbeidsgiver om at jeg er et servicetalent. Jeg er slett ikke sikker på om jeg ville ha nådd opp.
Det hjalp ikke stort å utvide søket til hele fylket. Maskinsjefassistent i Jernbaneverket, brukerstøtte innenfor IT… Nei, det sto ikke navnet mitt på noen av dem. Da jeg utvidet søket til vikariater og engasjementer, ble mulighetene større til å i alle fall finne noe å gjøre. Jeg konkluderte med tre ting: At jeg måtte ha flyttet, at jeg måtte ha tenkt helt nytt, og at den som har satset på en utdanning innenfor regnskap trolig vil være sikret jobb for evig og alltid. De jobbene var det nemlig mange av.
Det rare var at jeg merket at det skjedde noe med meg der jeg satt og kikket på stillingsannonser jeg ikke behøvde å søke på. Jeg ble litt… nedstemt? Tenk om det ikke hadde vært bruk for meg et sted der ute? Tenk om jeg hadde blitt nødt til å flytte for å finne en ny jobb, at huset måtte selges i et tregt boligmarked, tenk om…?
Det er altså realiteten for 72.000 nordmenn i dag, derav 2700 opplendinger. De har gått fra en forutsigbar livssituasjon til uvisshet om neste måneds låneavdrag. Forskere gir de langtidsledige bleke utsikter til angst og depresjoner.
Hvor jeg vil med dette? Jeg vet ikke helt. Kanskje bare ta et skritt ut av min overflatiske hverdagsvelstand og reflektere litt grundigere over hva som skjer med menneskene som rammes hardere av krisa der ute enn jeg selv gjør. Kanskje tenke litt over hva jeg selv kunne finne på i mitt eventuelle neste arbeidsliv, om jeg burde ta litt videreutdanning… Og så ender jeg vel opp med at min tryggeste plan B er å bli frilanser. Selv om jeg har hørt rykter om at frilansere heller ikke har det noe gøy om dagen.

Skrevet av Håkon Lund
April er den grusomste måneden, skrev T.S. Elliot, langt fra deLillos trudlende «tralala vår». Og ofte er jeg, i all beskjedenhet, enig med Elliot (tror jeg da, jeg er ikke helt sikker på hva han mente). Sikkert er det i hvert fall at noen av vårtegnene er ubarmhjertige. I den møkkgrå snøen i veikanten (puster vi inn svineriet?) dukker det opp junkfoodemballasje i full blomst som perverterte hestehover, plastfiller fyker i vårvinden som forblåste trollkjerringer og gras med fargenyanser som en død trost blotter seg skamløst for omgivelsene. Det er nok til å drive selv følsomme årstidspoeter fra konseptene. Gå en tur langs nedsaltede grøftekanter, og du kan pådra deg en vårdepresjon som selv ikke årets første utepils kan kurere.
Vårlige grøftekanter er et mål på et samfunns grad av sivilisasjon. Det skulle plassere oss et sted mellom Gomorra og Hannibal Lecter. Det er bare å innse det. Vi er noen svin.
Men vi har heldigvis adekvate styringsmekanismer som gir insentiver til innoverende verdiskapning. Idrettslag kan spe på vaffelinntektene ved å sende myke trafikanter med søppelsekker langs veiene. I hvert fall kan jeg huske at slikt skjedde før i tida. Ungdommer i treningsdresser som sanket sivilisasjonsslintrer i rushtrafikken. De så ut som små fluffy kaniner med disneyøyne, og tungtransporten suste rundt ørene på dem som brølende helveteshunder.
Bjørnson valgte seg april. Ham om det.
Etter en runde gravende journalistikk (google, kaffe og vestlandslefse) fant jeg ut at Statens vegvesen ryddet søppel langs veiene for 60 millioner kroner i 2006. Så i disse krisetider er det kanskje en god ting å produsere søppel? Rett og slett en god gjerning? I hvert fall hvis man bekjenner seg til den sosialøkonomiske trosretningen som preker offentlig pengebruk for å få fart på økonomien.
En økonomisk liberalist ville kanskje foretrekke at markedsmekanismene fritt fikk råde – og at søppelprodusenter (og det er oss) ble kastet på markedets søppelhaug som ulønnsomme rariteter.
Om bare markedsmullahene blir enige, så kan vi gjøre som vi får beskjed om, vi. Om vi er riktig flinke så kunne vi kanskje få en påskjønnelse, en premie, i tillegg til gleden over å være en del av et veloljet markedsmaskineri.
Men det spiller ingen rolle hva man tror. For et prisbelønnet svin er fortsatt et svin. Om premiesløyfa kommer fra BI eller fra LO spiller ingen rolle.
Man sier gjerne at sosialøkonomien er bygget på en løgn – fordi modellene forutsetter rasjonelle aktører, og slike må man lenger enn til fylkesgrensa for å finne. En rasjonell aktør ville neppe finne på å kaste svineriet sitt ut av bilvinduet. En rasjonell aktør ville kanskje ikke engang finne på å spise plastinnpakket gatekjøkkenslo i bilen. Og selv om man skulle finne det fornuftig å fortære medisterpuck med dressing fra de 1000 øyer og drikke kolorert sukkervann mens man prøver å holde fartsgrensa, selv da er det et imponerende tankearbeid å slutte seg fram til at det mest fornuftige er å slenge restene i grøfta.
Jeg vet ærlig talt ikke hva som skal til for å nå fram til disse menneskene. Skal man bedømme det mentale nivået ut fra atferden, er det mest nærliggende å true med at grøftetrollet eller burgerheksa kan komme og ta dem.
I Arnulf Øverlands versjon av våren, glitrer det av sol i den bratte grend, og det dufter av mark og enge. For noe vås. Det glinser i cellofan og brusflasker, og det stinker av diesel og løkpølserester
Og fuglene vender tilbake, kvirrevitt, kvirrevitt. I grøftene kan de velte seg i våre etterlatenskaper og plukke reint hvert eneste sjokoladepapir og milkshakebeger. Før eller senere er det skapninger som setter gørra i halsen.
Når dietten består av tungmetaller og plast, ligger det til rette for at ornitologene kan få problemer med å artsbestemme de genetiske variantene som flakser innover landet. Det kan bli spennende det. Nebbet bak, tre vingepar, hoggtenner og teflonbelagte fjær.
Ok, jeg fjaser, men det er alvor. I fjor møtte jeg ei havsule med en sluk i halsen. Sluken kom neppe fra ei grøft, men eieren hadde i hvert fall ikke tatt den med hjem. Fuglen var avkreftet og fikk ikke i seg mat. Vi fanget den og kakket den i hodet. Mange ganger. Til slutt strøyk den med.
Der og da var jeg klar for å bruke kleppen på eieren av sluken.

Skrevet av: Tonje S. Andersen
Stadig flere nordmenn deltar i den sosiale debatten på nett. Sosiale medier er på moten, og ingen ting tyder på at det er forbigående. Ny teknologi har skapt en ny kommunikasjonsform. Den er brukerstyrt. Innhold, informasjon, meninger, erfaringer og kunnskap deles. Hovednøkkelen er interaktivitet gjennom tekst, bilder eller en video. Da nettsamfunnene for alvor begynte å ta av i 2007 trodde mange at dette var en arena for hovedsakelig ungdom. Facebook-bølgen har snudd dette bildet. I dag er over 1,5 millioner nordmenn på Facebook, og de er aktive. Tall viser at så mange som 80 prosent besøker sitt nettsamfunn daglig eller flere ganger i uka.
Hvorfor har dette blitt så populært? Hvilken interesse har jeg av å vite hva naboen holder på med til en hver tid? Bryr det meg at katten til venninnen min har fått unger eller at helga benyttes til å ligge på sofaen? Tydeligvis.
Hvis ikke hadde ikke annenhver nordmann laget en egen profil på ett eller annet nettsamfunn. Sosiale medier oppfattes som relasjonsbyggende, identitetsskapende og underholdende. Lik det, eller ikke.
Dagens nettbrukere liker å hå kontrollen selv. I denne verdenen velger du selv hva som skal deles og debatteres. Tilbakemeldingene kommer fortløpende. Foreløpig har ikke tradisjonelle markedskanaler helt skjønt hvordan de skal utnytte og «ta kontroll» over dette mediet. Kanskje er ikke det mulig. Her regjerer brukerne.
Den siste tiden har Twitter skutt fart i Norge. Hva slags nettsamfunn er egentlig det?
Ideen er ikke ulik mange andre varianter. Formålet er nok en gang å se hva andre holder på med. Til å begynne med var det også her de unge som fant denne gratistjenesten interessant. Via mobilen kan status for hva du holder på med oppdateres. Med andre ord er det nesten ingen begrensninger for hvor ofte du kan være aktiv. Twitter er en form for mikroblogging. Meldingene som legges inn kan ikke være på over 140 tegn. I dag er Twitter størst på verdensbasis på denne kommunikasjonsformen. Nordmenn er i ferd med å bli hektet.
Jens Stoltenberg ble denne uka en «kvitrer». En rekke andre norske kjendiser deler også informasjon om seg selv med andre twittere. Det er ikke vanskelig å forstå at en slik kanal er forlokkende for politikere, artister, idrettsutøvere og andre i nyhetsbildet.
De ulike nettsamfunnene er mye mer enn steder der trivialiteter utveksles. Flere og flere ser verdien av å bruke disse kanalene til helt andre formål. USAs president, Barack Obama, nådde helt nye velgere i valgkampen gjennom sosiale medier. Mange mener det var en av hans viktigste strategier i jakten på stemmer og støtte. Obama stopper ikke der. I forrige uke arrangerte det hvite hus en ny form for debatt. Befolkningen ble invitert til å komme med spørsmål via internett. Det var den aller første video-pressekonferansen i USA. Når gjør Stoltenberg noe tilsvarende? Det er ingen tvil om at norske politikere har fått øynene opp for sosiale medier. Det vil vi garantert se mange eksempler på framover mot valget til høsten.
Sosiale nettverk har også ved flere anledninger vært først ute med nyheter.
Et eksempel på det er terroraksjonen i Mumbai i fjor høst. På Twitter kom de første historiene og bildene. Folk er overalt og flere og flere fungerer som «nyhetsreportere». Utfordringen er kvalitetssikring. Den store samtalen, der alle kan delta og dele, vil i mange tilfeller gå i de sosiale mediene. Vi trenger likevel fortsatt noen som sjekker fakta, analyserer, filtrerer, vurderer og presenterer nyhetene på en forsvarlig måte. Utfordringene er å finne en god balanse. Å tro at man kan styre denne utviklingen er å ta seg fullstendig vann over hodet. Her dreier det seg om å henge på.

Skrevet av Anne Marit Sletten
Jeg har pådratt meg en akutt interiørdepresjon. Den oppsto søndag kveld, da jeg satt med rompa trygt plassert i sofakroken og blafret gjennom Ikea-katalogen på jakt etter noe så prosaisk som garderobeskap til gangen. Og så bladde jeg vel forbi ett eller annet kreativt stueinteriør, og kom i skade for å løfte blikket over kanten av pleddet og kikke på alt jeg har tenkt at jeg skal gjøre med stua en gang – når jeg bare har tid og energi og penger samtidig.
Mens jeg ble sittende i sofaen, tok humøret seg en tur i kjelleren. Jeg begynte å tenke på kommoden jeg skulle ha byttet ut på soverommet, på kontoret som skulle vært malt, på alle sprekker og lister som burde ha vært fuget og malt over, hakkene i stuegulvet, vinduene som burde ha vært byttet. Til slutt ble jeg så sur at jeg gikk og la meg. Jeg fikk imidlertid ikke sove fordi jeg ble liggende og glo olmt på den gamle skyvedørsgarderoben.
Siden har jeg stort sett tilbrakt kveldene med å surfe på interiørsider på nettet, mens jeg legger store planer. Min kjære får lettere panikk i blikket hver gang jeg kommer drassende med en ny idé som både krever tid og penger – to ting man aldri har flust av. I tillegg er jeg definitivt bedre til å tenke ut prosjekter enn jeg er til å fullføre dem. Dersom teoretisk oppussing hadde vært olympisk gren, ville jeg trolig vært på pallen.
En annen svakhet er at jeg blir så fryktelig utålmodig. Jeg vil helst ha det strøkent, og jeg vil ha det nå. Samtidig har jeg pusset opp nok rom i mitt liv til å vite at det alltid tar lengre tid enn man tror, og alltid blir dyrere enn man tror. Spesielt når man har pådratt seg et arkitektonisk krumspring av et hus som vi er veldig glade i, men som ikke inneholder et eneste standardmål.
Derfor lar jeg meg ikke lenger lure av interiørblad-formuleringer som: «Med nye, lyse vegger, nytt gulv og en moderne peisovn ble stuen forvandlet til en lys og innbydende oase.» Eller hva med «En halv vegg mindre og ny tapet gjorde utslaget»? Vips, liksom. Kanskje vet interiørjournalisten at det finnes flere som meg der ute. Vi som har veldig lyst til å få det fint, men helst vil bli ferdige på en kveld. Derfor må de få det til å høres enkelt ut. Det de egentlig selger, er drømmen om det perfekte.
Perfekt behøver det slett ikke være. Men det må være flere enn meg der ute som drømmer. De siste lesertallene fra ukebladbransjen viser at interiørbladene er nesten de eneste som ikke mister lesere. Tvert imot får de flere. Jo dypere finanskrise, jo mer blir vi sittende hjemme og glo i vegger som kunne trenge et malingsstrøk. Og så kaster vi oss over Bonytt og Ikea-katalogen, ifi.no og klikk.no. Som maling på gammel strietapet suges vi inn i tankerekker om ufinansierbare oppussingsprosjekter.
Men hvorfor er det nå egentlig så utrolig viktig? Går det ikke an å være lykkelig uten designertapet på fondveggen, spesialtilpassede skyvedørsgarderober og orkideer dandert i et assortert utvalg av fargede Aalto-vaser? Det lar seg visstnok gjøre. Forrige uke så jeg så vidt på et program om hvordan småbarnsfamilier ordnet seg for å få bedre tid. Første familie som uttalte seg, hadde valgt bort å pusse opp. «Vi bruker tida på ungene og pengene på noe annet», sa de.
De hadde med andre ord tatt et verdivalg. Jeg var på nippet til å adoptere holdningen, men angret. Det så nemlig ikke ut der.
Nuvel. Når jeg tenker etter, har vi faktisk holdt på jevnt og trutt siden vi flytta inn, og jeg vet at det ikke er gjort i ei håndvending å bringe et 50-tallshus inn i et nytt årtusen. Så jeg burde nok muligens, eller helt sikkert, konsentrere meg om prosjektet vi allerede har begynt på: Pusse opp gangen. Der skal det bli på stell med gulv og tak og vegger og skap og belysning. Det skal rives og sparkles og kvistlakkes og grunnes og males og avrettes, gulv skal kjøpes og legges, skap skal kjøpes og monteres. Og hadde jeg bare brukt tida på malerkosten i stedet for å drømme meg bort på boligsider på nettet, så hadde vi nok snart vært ferdige.
I mellomtida har ei brutalt ærlig vårsol begynt å skinne på gamle vindusruter. Ikke nok med det, nå er det meldt ti plussgrader og det betyr at snøen kommer til å forsvinne om kun kort tid. I vinter har hagen sett riktig så bra ut under halvannen meter med vinteridyllisk snø. Men med mildværet vil den dukke fram igjen i all sin småbustete prakt. Så da får jeg noe nytt å tenke på.
Jeg har selvfølgelig allerede skaffet meg vårkatalogen fra Plantasjen.

Skrevet av Frode Hermanrud
I 1988 begynte jeg med nærradio, eller lokalradio som vi raskt lærte oss å si. Det holdt jeg på med til langt innpå 2000-tallet. Først i Gjøvik i det som den gang het Radio 3, deretter på Raufoss og Radio Toten. Da jeg ble med i gjengen som sendte radio fra et kombinert tilfluktsrom/radiostudio i kjelleren i et hybelhus ved Gjøvik kirke, var dette med lokalradio et relativt nytt fenomen. P4 var heller ikke funnet opp.
Jeg husker vi bestrebet oss på drive folkeopplysning, spesielt når det gjaldt musikk. Vi hadde ukentlige programmer hvor vi presenterte ukens nye plateutgivelser, i tillegg hadde vi egne lister og programmer for norsk musikk. I pionertida vår hadde vi også et friskt tilbud til morgenfriske jazzentusiaster (ikke populært), dansemusikk (veldig populært), bluesprogram (tja) og en time med det siste innen heavy metal (gjett). Men norsk musikk gikk alltid foran. Faktisk ble vår hang til å spille norsk musikk vår bane, for da Herodes Falsk & Tom Mathisens Rasshøl på ferie på mystisk vis dukket opp før morgenandakten, sa radioledelsen stopp, Det førte til at jeg gikk gratis til Radio Toten og fortsatte min radiokarriere der. Men ikke uten at jeg og noen av mine glade nærradiovenner fikk to minutters berømmelse i Dagbladet, som hadde fått snusen i oppstusset rundt den to minutter lange poplåta som sørget for det reneste radiomannefallet i Gjøvik. Avisa flesket like godt til med en av sine friskeste overskifter: «Spilte Falsk – 15 fikk sparken»!
Jeg hører mye på radio, og det er NRK P2 som er min kanal, rett og slett fordi den fungerer slik som våre famlende forsøk på å lage radio på åttitallet gjorde, nemlig å opplyse, inspirere (irritere greide vi som nevnt også) og ta med lytteren inn i verdener man ikke trodde man var interessert i. Ny, spennende musikk får vi også presentert, i tillegg til spennende analyser og ikke minst saftige anmeldelser av bøker, plater, filmer og kunst.
Jeg hører også mye på NRK P1, og da spesielt Opplandsradioen, som det het før. NRK Hedmark/Oppland er vel det mer korrekte navnet i dag. Jeg kaller det Opplandsradion for det, jeg. Opplandsradioen er koselig, rett og slett fordi det er så mye som blir servert der som minner meg om da jeg selv lagde radio. En gjenganger er vignetter som kommer akkurat for seint slik at det sjelden blir smidige overganger mellom riksnyhetene og lokalnyhetene. Ikke rent sjelden kommer innslagene feil også, for hvor ofte skjedde det ikke i spolebåndenes tid (i dag er alt digitalt) at vi på lokalradioen innannonserte et seriøst intervju med en slagen mann som hadde opplevd noe forferdelig, mens det som kom ut av høyttalerne var en overentusiastisk bonde som hadde vært vitne til en strøken kalvefødsel.
Men det morsomste – musikken. Her mistenker jeg Opplandsradion for å la programlederne lage sine høyst egne spillelister. Spesielt når det er kvinnelige programledere får jeg en følelse av at vi blir servert litt vel mange ungdomsminner i stedet for ny, frisk musikk. Her om dagen fikk vi Cindy Laupers Girls just want have fun (1983) kvart på seks på morgenkvisten. Da så jeg for meg den kvinnelige programlederen gaule sammen med Cindy Lauper, mens hun mintes den første sydenturen hun bestilte sammen med venninnene sine fra Berg-Hansen Reisebyrå.
Videre kan man nærmest høre damene gløde i stemmen i det de kjører i gang Gypsy Kings Bamboleo (1989), sikkert med noen frekke ferieminner fra slutten av åttitallet i bakhodet, mens de ser seg selv i morgenkåper og med agurker foran øynene på et vilt og sprøtt jentelag med Dexys Midnight Runners Come on Eileen (1982) eventuelt The Bluebells’ Young at heart (1984), som også er vill og kvikk med sine feler, i høyttalerne.
Her om dagen hadde jeg forresten muligheten til å gjøre et aldri så lite radiocomeback. Det ringte en fyr fra Radio Randsfjord som hadde fått snusen i at jeg hadde en fortid som radioprater. Om jeg kunne lede ettermiddagssendinga om noen timer? Radio Randsfjord har den gode entusiastånden som jeg husker så godt fra Radio 3. Nå har de også fått en programleder som er svensk. Hun gjør seg godt på radio, for selv om jeg mistenker både kolleger og lyttere til å fôre henne med det som finnes av mystiske navn og grender på Hadeland, leser hun og gjør det hun skal med sin sindige, litt sånn «Nyheter från Ekot»-stemme. Om jeg tok spontanengasjementet på Radio Randsfjord? Nei, jeg gjorde ikke det. Favorittplatene mine har jeg rikelig med anledning til å høre i min egen stue.

Skrevet av Frode Hermanrud
En venn av meg reiv av seg to-tre vers av The Star-Spangled Banner i bare helsetrøya, da Barack Obama vant presidentvalget nattetid, norsk tid.
En annen god venn bygde tak over verandaen sin, og fikk med det den typiske amerikanske front porch-følelsen. På lange, svale sommerdager sitter han på verandaen med cowboyhatten (Stetson, naturligvis) på snei og lytter til gammel Waylon Jennings på jukeboksen sin. I garasjen har han en Mustang på fire hjul, som brummer fornøyd når han lar sålen på bootsene berøre gasspedalen. Det er med disse jeg skåler i kaffe fra Starbucks og lar The American Trilogy med Elvis Presley ljome over høyttalerne hver 4. juli.
Det er ikke politisk korrekt å si det høyt i våre dager, derfor utbasunerer jeg det skriftlig: JEG ELSKER AMERIKA!
Mitt første møte med USA derimot, var grusomt. Vi ankom New York midt i den verste varmeperioden i juli, og det første vi så da flyet slengte ut landingsjulene over Newark-flyplassen i New Jersey, var et stort blått bygg med gul skrift: IKEA.
Drosjesjåføren som tok oss inn til New York sentrum var en mutt afroamerikaner (rett skal være rett) som ikke sa ett vennlig ord på hele den drøye tre kvarter lange bilturen inn til NY sentrum. Derimot presiserte han at pengene han brukte for å ta oss over Hudsonelva kom i tillegg til drosjeturen. Ellers var sjåføren like taus som stakkarene som lå med betongtøfler på Hudsonselvas bunn under oss. Han bare skulte i speilet når kompisen min og jeg vekslet noen forsiktige ord på norsk. Plutselig kviknet han til og snerret med et glis til oss i baksetet i det vi passerte et nedslitt murhus: – The best pussy in town, sa han og pekte fornøyd.
Etter denne nesestyveren har mine turer til USA ikke vært annet enn en dans på bomullsåkere. Jeg har opplevd alt jeg bare trodde man så på film: Jeg har handlet saftige smultringer av kraftige, godt voksne afroamerikanske damer ved navn Dolores. Jeg har sett politimenn sitte på panseret på bilene sine med rifla i fanget og smultringer i neven, og jeg har opplevd godt voksne menn og damer, Harley-entusiaster og overgasjerte direktører, gråte på skuldrene til hverandre foran Elvis Presleys gravmonument på Graceland.
En av de siste gangen jeg «var over», som vi sier, havnet jeg og noen kamerater, av en eller annen merkelig grunn, på en gudstjeneste i Memphis. Dette var en såkalt «hvit» kirke, uten at det egentlig hadde noe med rase å gjøre, og presten var en rund og jovial herre i boots, babyblå blazer og med en beltespenne som dekket halve magen. Han så mer ut som en bruktbilselger enn prest, men han gjorde jobben sin, og vel så det. Faktisk fikk «our new friends from Norway», altså oss, opptil flere velsignelser og tilbud om kirkelunsj på kjøpet. Kjære vene for noen varme og gjestfrie mennesker!
Etter gudstjenesten ble vi omringet av hele menigheten som spurte og grov om Norge og hva i all verden vi gjorde her! Vi svarte så godt vi kunne, og følte oss som verdens mest råtne vesener da vi takket nei til lunsjinvitasjonen. Her åpnet en flokk mennesker hjemmene sine for sine nye venner fra Norge, og så fikk de et skarve nei til svar. Vi pratet mye om det, på veien ned til Clarksdale, Mississippi. Hva skulle vi gjøre? Vi kunne jo ikke bare bli med en flokk vilt fremmende mennesker til deres private hjem og forsyne oss med mat!? Hvem i all verden gjør slikt? Amerikanerne gjør det. Verdens varmeste og mest gjestfrie folkeslag.
For å på en måte bøte på lunsjblunderen, bestemte vi oss for å oppsøke en menighet i et av Clarksdales mest skumle strøk også. Nå er faktisk hele Clarksdale skummel, men vi var eventyrlystne musikalske pilegrimer, blant annet på tokt for å finne grava til blueslegenden Robert Johnson, så vi bet det i oss.
Kirka vi fant i Clarksdale lå ved siden av en bar med jordgulv og livemusikk. Dette var sen kveldstid, men jammen kom det ikke lyd og lys fra de åpne vinduene. Da vi kikket inn i lokalet var det ikke et blekansikt å se. Derimot et vanvittig band som spilte lovsanger så høyttalerne dirret. Plutselig ble det liv i en kar i sølvskimrende diskoskjorte på bakerste benk. Han himlet med øyene, flerret tenner og talte i tunger samtidig som han nærmest i transe satte kursen rett mot slette veggen! Ingen tvil om at han fikk kontakt med Ham der oppe!
Etter denne opplevelsen må jeg innrømme at en gospelkonsert eller gudstjeneste i Vardal eller Hoff kirke blir noe… annerledes.

Skrevet av Anne Marit Sletten
Jeg må tilstå at jeg ser en del på tv, likevel følger jeg med på forbløffende få serier. I grunnen er det bare to. Den ene er «House», som kort fortalt handler om en arrogant, pillemisbrukende, eksentrisk og genial lege med en ørliten touch av en sårbar og likandes side. Han kurerer uforklarlige sykdommer mens han er en drittsekk mot sine omgivelser – pasienten inkludert. I det siste er han imidlertid blitt så ond at jeg vurderer å dumpe ham.
Slik sett er serie nummer to triveligere. «Grey´s Anatomy» handler om unge, vakre leger på et sykehus, og i motsetning til «House» er de fulle av medmenneskelighet, og evner å finne plass til romantikk selv over åpne innvoller på et operasjonsbord. Det vies mye tid til legenes følelsesliv, og gjennom fire hele sesonger har vi fulgt spent med i det turbulente forholdet mellom Derek og Meredith. Forrige sesong endte det imidlertid lykkelig, Meredith overvant sine traumer for nære relasjoner, og de skal nå bygge hus sammen når seriens femte sesong kommer på TV2 om en stund.
Hvis du gidder å vente på det, da. Jeg kommer nå nemlig så smått tøflende etter internettgenerasjonen, fem-seks år etter at de unge og hippe sluttet å se på norsk TV fordi de hadde sett alle de nye seriene på nettet allerede. I fjor så jeg hele sesong fire av «Grey´s Anatomy» flere måneder før den kom på TV2. Ja da, det var gratis – og jeg er forholdsvis sikker på at det ikke er straffbart å se på YouTube hjemme i sin egen stue. Prisen å betale er imidlertid at du må se serien med sånn passe god oppløsning og sånn passe god lyd – men det kan trolig motvirkes med en pc som er hakket hvassere enn min fire år gamle laptop.
Aberet var selvfølgelig at jeg på en måte ødela hele TV-høsten. Plutselig var det ikke noe stas med tirsdagskvelden på TV lenger. Derfor lovet jeg meg selv å ikke gjøre det igjen. «Nå skal jeg spare på karamellen til seriestart», tenkte jeg. Men så klarte jeg ikke helt å dy meg. Denne uka satt jeg som en ivrig fjortis og lette etter sesong fem på nettet, den er i full gang på amerikansk TV. Og jeg fant, jeg fant. Jeg fant først en teaser fra første episode, der Merediths store kjærlighet Derek dør en blodig død på et operasjonsbord på akutten. Dermed blir det trolig vanskelig å la være.
Når selv sinker som meg begynner å bruke nettet som tv, er det ikke så rart at fjernsynskanalene sliter med seertallene – og i sin tur annonsekronene. Sofapotetene har fått for mange valgmuligheter. For når jeg kan se det jeg vil se når det passer meg, og ikke TV2s sendeskjema, uten reklameavbrudd med mulighet for tissepauser og trøsting av barn som har våknet, ja da blir fristelsen ganske stor. Ungdomsgenerasjonen har allerede dumpet tv-mediet.
Så hvordan ser framtida ut for TV? Vi kommer til å se store endringer i tida som kommer. I USA er både tv- og filmbransjen i ferd med å omfavne konkurransen fra nettpiratene, og etablerer egne gratistilbud for sine seere på nettet. De kan selvfølgelig tilby bedre kvalitet enn de mange piratene der ute. Men foreløpig må du ha en amerikansk nettadresse for å kunne bruke de største som hulu, joost og theWB.com. Så får vi se hvor lenge de klarer å trekke landegrenser på nettet. Giganten hulu jobber intenst med saken. Samtidig jobber teknologibransjen med løsninger som gjør at du kan se nett-tv på fjernsynet med god kvalitet.
Vil tv-mediet dø? Selvfølgelig ikke. Den sosiale faktoren som samlingspunkt for familien i sofakroken vil ikke forsvinne. Men det er jo lov å håpe at det vil utvises større kreativitet for å trekke til seg seerne – for i dag får vi stort sett servert ferdigtygde konsepter som har vært produsert verden rundt. Alt vi betrakter som nytt og spennende på tv her hjemme, er kopier av andres geniale oppfinnelser. Ikke bare «Idol», «Vil du bli millionær» og «Norske talenter». Når TV2 sender alle husmødrene i ei bygd på tur og lar mannfolka stelle hjemme – da har britene gjort det først. Når «Mesternes mester» skal kåres på NRK, har ideens nederlandske opphavsmann tjent litt flere penger. «Nytt på nytt» er et britisk konsept. Selv «Himmelblå» er en norsk versjon av BBC-serien «Two thousand acres of sky».
Nå kan dere jo argumentere med at hvis denne mangelen på kreativitet irriterer meg så mye, kan jeg jo finne på noe annet å gjøre enn å se på tv. Selvfølgelig kan jeg det. Og mens jeg roter fram joggeskoene, pønsker ut hvilke bøker jeg skal lese og finner fram den halvferdig broderte julekalenderen, kan jo dere andre «Grey´s Anatomy»-fans der ute surfe litt rundt på nettet for å finne ut om Derek virkelig er død. Eller om det bare er en av den nevrotiske Merediths helskrudde drømmer.
PS: Jeg har forresten funnet ut at selv «Fleksnes» opprinnelig er britisk. Fytti katta.

Skrevet av Anna Marit Sletten
Advarsel: Denne artikkelen inneholder utelukkende navle-beskuende og grinete elementer.
Jeg liker ikke å framstå som sytepave, men akkurat nå klarer jeg ikke la være. For i skrivende stund kan jeg ikke komme på et eneste godt argument for å beholde januar på kalenderen.
Tidligere var november på toppen av min private liste over årets verste måneder, men nå er den jaggu skjøvet ned til andreplass. Når jeg tenker meg om, kan jeg ikke engang huske november. Men jeg står definitivt til knes i januarslapset, uten at jeg er helt sikker på hva det skyldes. Her en dag konstaterte jeg at det koster omtrent ti ganger mer å komme seg opp av senga om morgenen etter at vi hengte en ny kalender på veggen.
Sola har snudd, javel – men det er fortsatt mørkt som i en sekk når vi går på jobb, og når vi kommer hjem. Enten er det sprengkaldt eller regnvær. Jula er over, så vi har ikke den å se fram til, og vinteren ligger foran oss med endeløse dager med enten hålke eller snømåking, børsting av biler og skraping av frontruter. En gang i tida regnet jeg meg for å være en av «skifolket», og argumenterte for at januar var en fortreffelig måned der du slapp å gå i kø i løypene. Men det er en del år siden nå. Og skifolket kan like godt innrømme det: hvor ofte kommer de seg EGENTLIG på ski i januar? Hæ?
Nei, januar er å være trøtt og kronisk forkjøla. Januar er gjenstridige barnåler i gulvsprekkene og en sekk julegavepapir søppelmannen ikke tok med i papirinnsamlingen. Januar er nyttårsforsetter som ligger gjemt under en haug sjokoladepapir i søpla. Januar er salg på varer Elkjøp ikke har flere igjen av. Januar er å vente på neste lønn, for du fikk den forrige allerede 15. desember. Januar er endeløse brosjyrer fra OBS som vil selge deg kalkunfileter, interiørmaling og obskure vinterjakker. Januar er elektrisk hår og tørr hud. Januar er dårlig strødde veier og møkkete brøytekanter.
Det er ikke det at jeg ikke har forsøkt. Under researchen til denne artikkelen har jeg bedt mange om å nevne én god ting med januar. Bare én klarte det, og det var fordi han har bursdag denne måneden og kan se fram til et par nye skjorter og marsipankake. De andre mumlet noe om at dagen tross alt er blitt 52 minutter lengre siden vintersolverv, og at januar om ikke annet kommer til å gå over om et par ukers tid.
Jada, jada – jeg kunne ha lekt Pollyannas «være glad-lek», og funnet trøst i at jeg for eksempel ikke bor på Gazastripen. Men jeg har rett og slett ikke energi til å løfte blikket fra navlen. Så da er det vel bare å finne fram mer peisved, raggsokker og rødvin og vente på lysere tider.
Hvis jeg da ikke skal slutte å klage, og finne fram skiskoene.